ingressbilde-sel

Våre seler

Storkobbe, eller bearded seal som de heter på engelsk (Erignatus barbatus), er en arktisk selart som vi må helt nord til Svalbard for å se i naturen.
På Polaria bor det to storkobbejenter, begge kom til Polaria fem uker gamle. De heter Bella og Mai San, og kom til Polaria sommeren 2003. Denne arten ble valgt på grunn av sitt rolige gemytt og lite aggressive atferd.

Storkobben lever sirkumpolart i grunne farvann med drivis, og den har to naturlige fiender. Isbjørn er den mest truende, men hvalross er også observert å ta storkobber. Den livnærer seg av bentiske (bunnlevende) organismer: fisk, krepsdyr og muslinger. Storkobben blir kjønnsmoden i femårsalderen. Da er den opptil 2,6 meter lang og har en gjennomsnittsvekt på 270 kilo for begge kjønn. Hunnene blir tyngst og kan komme opp i 420 kilo. De parrer seg i mai straks etter at de har kastet (født), og har et svangerskap som varer i 10,5 til 11 måneder. Dette innebærer at implanteringen av embryoet utsettes 1 - 1,5 måned etter parring. Storkobben får vanligvis en unge annet hvert år.

Ungene fødes rundt 1. mai og veier da 35-40 kilo og er da cirka 85 centimeter lange. Ulikt andre selarter, har ungene til storkobben felt "baby-pelsen" i morens liv, og har voksen pelskvalitet når de fødes. De kan derfor oppholde seg i vannet allerede første dag etter fødselen. Ungene har en tre ukers dieperiode. Samtidig er de svært aktive både i sjøen og på isen, og overgangen til fast føde går gradvis. Melken fra moren er som en høyenergi drikk og inneholder cirka 50 prosent fett. Når ungene drikker opptil åtte liter morsmelk om dagen, er det ikke rart at de legger på seg fire kilo i døgnet, og mer enn dobler vekten sin de første 3-4 ukene. Moren kan samtidig ha et vekttap på 100-120 kilo.

I tilegg til våre to storkobber har vi også to steinkobber, Loffen og Lyra, som kom til Polaria i 2010. De er halvsøsken og er født i Lofotakvariet i Kabelvåg.

Steinkobbe (Phoca vitulina) er en middels stor selart som har et av de største utbredelsesområdene av alle selartene våre. De finnes fra tempererte farvann både i Sør-Europa og California og helt opp til arktiske områder, med en egen bestand på Svalbard som verdens nordligste. Steinkobben er en kystnær selart som ofte samles i små grupper når de legger seg opp for å hvile på små skjær eller strender i tidevannssonen.

Nyfødte unger har røytet fosterpelsen inne i livmora på samme måte som storkobbene, slik at de blir født med en glatt pels som likner de voksnes. Ungene veier 10–12 kg og er 80–100 cm lange ved fødselen. Ungene fødes senere på året enn storkobbe. Lyra og Loffen har sine bursdager den 18. og den 25. juli. Voksne hanner blir rundt 155 cm lange og veier opptil 100 kg, hunnene er noe mindre med gjennomsnittlig voksen lengde på 150 cm og vekt på rundt 80 kg. Steinkobbehunnene blir kjønnsmodne i 3–5 årsalderen mens tilsvarende for hanner er ved 4-6 årsalderen. Steinkobber kan leve til de er 30–35 år gamle.

Ungene dier i ca. tre uker og avvenningen skjer gradvis. Etter avvenning spiser ungene mest bunnlevende krepsdyr; seinere blir fisk hovedføden. Hos seler undersøkt på norskekysten er sild det vanligste byttet, fulgt av ulike torskefisker. Steinkobben er en relativt gruntdykkende sel som finner det meste av maten sin grunnere enn 100 meter. Voksne hanner holder seg gjerne for seg selv store deler av året og blander seg først med hunnene mot slutten av dieperioden når disse er klare for paring. I hårfellingsperioden, som er i august - september, finner vi ofte dyr av begge kjønn og alle aldersgrupper sammen på liggeplassene.

Spekkhoggere og større haiarter, samt ulike arter av bjørner, ulver og ørner, er vanlige predatorer på steinkobber i ulike deler av deres utbredelsesområde.